Jeg ønsker å avle en Ridgeback som er en problemfri familiehund med god helse, godt gemytt og som har en god bagasje med språk og sosialisering med mennesker, hunder og andre dyr. Den skal være miljøsterk, den skal være som rasen var en gang i tiden, selvstendig, nervesterk, modig, nysgjerrig, smart, klok og uredd.

For å forklare hva jeg legger i de ulike begrepene jeg benytter meg av når jeg beskriver en hunds mentale egenskaper kan jeg begynne å skille mellom uredd og modig, for det er to vidt forskjellige egenskaper.

• En uredd hund blir sjelden redd, den reagerer på få situasjoner og oppfatter lite som truende eller farlig.

• En modig hund kan godt oppfatte ting som både farlig og truende, men den velger å forsvare seg eller eieren til tross for at den blir redd. En hund kan godt være både modig og uredd, men det er en sjelden kombinasjon å komme over!

• Nysgjerrighet er en tredje ting som blander seg inn her, en hund som blir redd, men samtidig er nysgjerrig, vil overkomme frykten sin raskere enn en hund som mangler nysgjerrighet. Mot og nysgjerrighet er således også to ulike faktorer. En modig hund vil forsvare, mens en som kun er nysgjerrig bare vil undersøke.

En hund som har både mot, nysgjerrighet OG er uredd er virkelig sjelden vare!!

For å virkelig vite hva som bor i en hund holder det ikke å bo sammen med den og kjenne den, for det man opplever ved en MH (mentalbeskrivning) vil man neppe oppleve i hverdagen. Og det er kun når hunden blir presset i litt overdrevne situasjoner at den svarer med sitt sanne jeg, da må den virkelig presses! Derfor forsøker jeg å mentalbeskrive alle hunder jeg benytter i avl, i et forsøk på å slippe overraskelser når det gjelder mentale egenskaper hos valpene jeg avler. I Sverige har man kommet mye lenger på dette området enn i Norge og da sier det seg selv at utvalget blant hannhunder som er mentalbeskrevet er langt større i Sverige enn her. I tillegg er det også oftere at flere fra samme kull er mentalbeskrevet ved samme tilfelle, slik at man kan se hvordan søsken er i forhold til den aktuelle hunden. Min stamtispe er også svensk. En del hunder har jeg testet i Sverige før det ble nok muligheter i Norge i løpet av et år, og de tidligste testene gjorde jeg uoffisielt i Norge. Da brukte jeg samme beskriver, slik at det ikke skulle bli noen forskjeller i scoring på grunn av beskriveren.

Jeg ser an tispas kvaliteter før jeg velger hannhund, og jeg velger alltid hannhund på bakgrunn av hans mentale egenskaper. Deretter velger jeg den hannen som eksteriørt matcher best av de kandidatene jeg har for hånden, slik at eventuelle eksteriøre feil eller mangler blir redusert i neste generasjon, som har en stamtavle som passer tispa (jeg ønsker primært å holde innavlsgraden så nære 0 som mulig), der helsestatistikken er god for både kullsøsken, foreldre og andre slektninger, og de andre detaljene (har han gitt sinus, ridgeløst, tannmangler, fargefeil, etc etc) er på plass. Jeg velger absolutt helst hanner som aldri har gitt sinus, jeg er ikke like opptatt av om han har gitt ridgeløst eller ikke. Nå som det eksisterer  en pålitelig gentest for ridge kommer jeg til å benytte ridgeløse hunder i avl mot en som er homozygot for ridge, dersom det er den hunden jeg finner som har best mentalitet og helse. Jeg har hatt noen tannmangler i mine linjer da Tamio selv manglet en P3, men ikke mange, og ikke i de senere kull, så det virker ikke som noe stort problem. I tillegg vil ikke tannmangel gi noe fysisk handikap.

Min stamtispe Tamio var et fantastisk individ, hun var 100% nervefast, ikke redd for noenting, hennes nysgjerrighet gjorde at hun raskt løste problemer hun sto ovenfor og hun var absolutt lojal mot meg og min familie. I tillegg hadde hun mot og ville forsvart oss dersom det trengtes. Det var disse kvalitetene som gjorde at jeg besluttet å avle på henne, hun var jo i utgangspunktet kjøpt inn som en familiehund og jeg hadde ingen planer om å drive kennel på det tidspunktet. Tamio har vist seg å være en veldig verdifull stamtispe da jeg ikke på noen måte kunne fått noen bedre start med tanke på HD og AA statistikk eller helse, med unntak av to allergier er det ingen sykdommer i de tre kullene hun hadde med totalt 28 valper. 100% A-hofter og 100% A-albuer med en røntgingsprosent på over 82 når det gjelder HD må sies å være utrolig! Hun har nedarvet ekstremt lange ridger, ingen multikroner, ingen ridgeløse og ingen store offset.

Alle kullene har fått navn etter nasjonalparker i Afrika, og så får hver valp et navn på afrikansk som begynner med samme forbokstav og som har en positiv betydning.

 Amboselikullet:

Til det første kullet hadde jeg lenge en hannhund i tankene, som til dags dato er min favoritt gjennom tidene. Hans gemytt var like stabilt som Tamios, og han hadde flere kull der alle avkommene var friske med det samme fine gemyttet. Jeg syntes det var viktig å bruke en hannhund som hadde avkom man kunne granske mtp gemytt, helse og eksteriør til det første kullet da det jo var både Tamios og mitt første Ridgebackkull. Jeg håpet å få valper som ville bli mellomstore i størrelse, med mye mot, selvsikkerhet og nysgjerrighet. Og det fikk jeg! De er forholdsvis lyse i fargen og veldig balanserte uten de ekstreme detaljene. Her er det et par som ikke er røntget, men alle som er har perfekte hofter og albuer (A). De er små til mellomstore alle sammen, med vanvittig flott gemytt, akkurat som jeg liker dem - veldig uredde og fryktløse, om enn litt selvstendige ;-)

 Bwindikullet:

Til det neste kullet hadde jeg en hann i kikkerten som jeg kjenner godt gjennom flere år og som har imponert meg stort gjennom sin enorme ro og uredde natur, han er arbeidsom og en morsom hund å være sammen med, men han er veldig stor. Jeg som i utgangspunktet ville avle små hunder gikk noen runder med meg selv før jeg bestemte meg for at dette gemyttet var verdt å ofre størrelsen for, men siden det første kullet hadde blitt såpass små håpet jeg at det skulle bli ganske passe størrelse på disse. Jeg overvar hans MH, og fikk se en hund som gikk gjennom det meste uten særlig oppstyr, men som ikke hadde spesielt mye mot når han ble truet. Dette har gått igjen hos kullet, og disse hundene er veldig rolige, uredde og avbalanserte, det er veldig sjelden man ser dem reagere på noe, men de er ikke spesielt glad i to truende spøkelser.. Det viser seg at det er mangelen på ansiktsmimikk de ikke liker, truende mennesker uten laken bryr de seg ingenting om. Hverken folk som er ruset eller beruset gjør dem noe, så lenge de kan lese ansiktene. De bjeffer sjelden (bortsett fra i lek, en eller to), og er store, vakre og utrolig snille individer. Veldig fin pels og fargen og pigmentet er alt fra mørkerøde med maske som pappaen til lyse uten maske som mammaen. I B-kullet er ALLE røntget med HD-A og alle med unntak av en (som ikke er røntget) med AA-A – med andre ord perfekt statistikk.

 Chyulukullet:

Til C-kullet forsøkte jeg en hannhund som jeg trodde var midt imellom disse to hannene, og det viste seg å stemme. Avkommene er litt mer reaktive enn B-kullet, men ikke fullt så modige og selvstendige som A-kullet. Veldig trivelige hunder! Dessverre har det dukket opp to tilfeller av allergi i dette kullet, som gjør at jeg har tatt hannhunden jeg beholdt ut av avl. Han døde dessverre sommeren 2010 da han ble påkjørt like ved en park i Oslo. Eksteriørt er de veldig flotte, mellomstore med masse front og vinkler, god pels men et par med litt dårlig pigment. De er røntget med A på både hofter og albuer (5 av 6 - en bare røntget HD) med unntak av en som ikke er røntget.

 Dodorikullet:

Mor til D-kullet er Aisha fra det første kullet, som bodde hjemme hos oss til hun var nesten tre år. Jeg kjenner henne altså godt, og selv om MH’en hennes ble noe ødelagt av min tilstedeværelse (fôrvertene gikk med henne, men hun ville heller bort til meg enn å være med på testen), så vi en hund som ikke var spesielt redd, hadde mye mot og selvsikkerhet men litt mindre nysgjerrighet enn sin mor. Til henne hadde jeg sett meg ut en hannhund som er halvbror til B-kullets far, og jeg håpet på å få noe av det samme i dette kullet som i andre kull jeg har sett etter denne hannen, både mentalt og eksteriørt. Dette har vist seg å bli det kullet jeg er helt klart mest forelsket i, de har mer nysgjerrighet enn de tidligere kullene, kombinert med en fantastisk tillit til mennesker; i særdeleshet barn. De er også helt uredde for hester, og noen av dem driver dyr - som cattledogs. I tillegg ble de utrolig vakre, tre av dem med en vakker hvetefarge pluss maske, og tre av dem er lyse som sin mor. Det ser også ut til at de har mer mot enn B-kullet når de blir presentert for trussel, og de har den samme, fantastiske roen og avbalanserte naturen som Bwindi’ene. Her har alle perfekte hofter, og 3 av 6 perfekte albuer (en ikke røntget), mens en tispe har C på begge albuene og en hann har C på ene og A på andre. Han ble røntget etter fylte tre år, så vi er ikke sikre på om det kan være resultat av en skade. Tre av seks hunder i dette kullet er testet for Degenerativ Myelopati og alle tre er bærere, heterozygote for dette genet. Dette kullet har de absolutt peneste ridgene jeg har sett, alle 6 har 100% perfekte ridger, passe bredde, passe lengde (ingen for korte men ikke så ekstremt lange som i Amboselikullet eller Etoshakullet) og runde, vakre kroner. Men dette er selvsagt detaljer - men det som topper kullet i mine øyne ;-)

 Islandkullet:

Iza har jeg jo ikke avlet selv, men jeg har avlet og eid moren hennes før hun ble omplassert, og også bistått med valg av hannhund, så jeg føler meg sterkt delaktig i hennes eksistens ;-) Merkelig nok er hun mer lik Aisha mentalt enn Aishas datter Dhamira; hun er en mer reaktiv type, lettere å dra i gang og veldig leken. Hun har en veldig passelig radius når hun er løs, lite interessert i vilt og sporer klokkerent. Hun har mye mot og reagerer oftere på ting enn sin kusine, og en del nysgjerrighet men kanaliserer den gjerne mot andre ting enn kusinen. Jeg tror disse to er ganske farget av å bo sammen, der den ene tar på seg en type oppgaver mens den andre tar ansvar for andre ting. Det virker som om de ikke deler ett eneste gen selv om de nok er likere enn jeg tror... Iza er en middelstor tispe med en vakker, veldig klar nesten orange farge (hun er jo lever) og selv om øynene så lyse ut når hun var ung har de fått en fin ravfarge.

 Etoshakullet:

E-kullet er i skrivende stund fyllt ni måneder og ser ut til å bli hunder som er litt mindre i størrelsen, antakelig en mellomting mellom A- og D-kullet eksteriørt, og jeg håper hannen jeg har valgt nedarver sine fantastiske mentale egenskaper sammen med morens i en perfekt cocktail. Han er en meget rolig og sindig hund, leken og arbeidsom og har en god porsjon mot og nysgjerrighet. Dhamira har jo nysgjerrighet nok for alle, men hennes mot kunne vært større, selv om det har endret seg noe etter at hun ble mor. De er i hvert fall herlige, valpene i Etosha-kullet, et par av dem logrer konstant, og de virker trygge, snille og akkurat passe selvstendige. Noen grå hår skal man få når man bor med en Ridgeback ;-) En evaluering etter at de har fylt ett år viser at det er relativt stort sprik i høyden, fra to bittesmå tisper, til en hannhund på 72 cm. De resterende hannene er mellomstore, så jeg sier meg veldig fornøyd med gjennomsnitthøyden her. Det er meget snille hunder, og de er nesten like ulike når det gjelder gemytt som med størrelsen; noen er rolige, andre meget livlige, noen litt forsiktige, mens andre trenger kanskje litt strengere regler og kortere tøyler. Men flotte er de, ikke et snev aggresjon og særdeles barnevennlige hunder. Et par utviser noe usikkerhet overfor andre hunder; noe jeg aldri har hatt tidligere. Den korrekte tispa har en lysende utstillingskarriere, med Norsk Juniorvinnertittel og NUCH. Den andre tispa blir brukt som båndhund under elgjakten, og har flere elgfall på samvittigheten, så her er det bruksegenskaper!! Alle gjenlevende valper er røntget med A på både hofter og albuer (minus en hannhund som ikke ble røntget på albuene). Den korrekte tispa er testet fri for DM. Og så har de verdens vakreste hoder og laaaange ridger ;-)

Farokullet:

Jeg reiste denne gangen langt for å finne den beste hannhunden til Binti, en hannhund importert fra Australia som valp, med for meg relativt nye linjer. Han har akkurat det gemyttet jeg lette etter for å matche Bintis noe sedate, veldig laidbacke og meget snille vesen, han er en skikkelig brukshund, aktiv, lærevillig, åpen og meget vennligsinnet mot både folk og dyr - akkurat som Binti. Han er også meget vakker, og typemessig veldig lik Binti, lang i kroppen og nokså høy, slank, elegant, med gode vinkler og front, og den samme røde fargen. Kullet ble dessverre ikke helt som håpet, med mye feil og ridgeløse valper, og dessverre veldig mange dødfødte på grunn av en langvarig åpningsfase. Men de tre vi har igjen viser meget spennende utvikling, både mentalt men også eksteriørt. De er veldig glade og nysgjerrige jenter, og jeg gleder meg til å se hva som bor i dem når det gjelder arbeidslyst! Etter et halvt år kan jeg med sikkerhet si at bruksegenskapene er akkurat der jeg ønsket, det som var målsettingen med kullet og jeg må si meg meget fornøyd med både utseendet og gemyttet, selv om det selvsagt er noe skuffende med alle ridgefeilene og det lille kullet. 2 av 3 er røntget, begge med A på både hofter og albuer.

Garambakullet:

Også til dette kullet valgte jeg en hannhund jeg har kjent gjennom hele oppveksten, og jeg kjenner også oppdretteren hans og tidligere kull derfra, så jeg er veldig godt kjent med linjene. Denne hannens far er også halvbror med fedrene til Bwindikullet og Dodorikullet, så jeg føler meg veldig trygg på utfallet mentalt i dette kullet. Far Sheriff og mor Iza er begge ultrastabile, totalt uredde hunder, så dette kommer til å bli hunder med mye mot og stødige som grunnfjell. Helsemessig bør det heller ikke komme noen overraskelser, dog kom det som en relativt stor overraskelse veldig mange knekkhaler i dette kullet. Noen få hadde jeg regnet med, da far har gitt en-to små knekkhaler i hvert kull tidligere, men denne gangen har genene ikke vært spesielt kompatible og i dette kullet ble det hele 5 knekkhaler av 7 fødte valper. Derfor er det selvsagt litt under forventningen på det området, og jeg fikk heller ikke beholdt noen ny avlstispe herfra. Men de fire som har fått valper er veldig fornøyde så langt (de er ca et halvt år gamle pdd), og melder om uredde, nysgjerrige, freidige og livlige valper. Eksteriørt blir disse nok små, som planlagt, og med veldig balansert eksteriør og vakre, varme røde leverfarger. De har alle fått ultralange ridger og ingen ridgefeil i dette kulle. Dessverre viste det seg at en av hannhundene, den korrekte hannen, hadde svært lite til ikke noe brusk i albueleddene og måtte avlives i ung alder. Ytterligere en bror har anmerkninger på leddrøntgen, så her har det vært veldig inkompatible gener! Det synes vi er veldig leit, da pappaen er en av våre absolutte favoritter mentalt.

Hwangekullet:

Hannen jeg brukte til dette kullet kjenner jeg også veldig godt. Hans er oppvokst med Akeron, pappa til vårt Amboselikull, og eieren deres og jeg har kjent hverandre og hverandres hunder lenge. Navy er importert fra Australia som valp, så dette var en god sjanse til å få nokså ubrukte linjer men samtidig mye informasjon om hunden og hans mentalitet. Her forventes det litt større hunder igjen, men gemyttmessig skal de bli fantastiske, som dersom de likner på foreldrene sine vil bli veldig åpne og tilgjengelige uten å miste Ridgebackverdigheten. De kommer til å bli veldig nysgjerrige, med mye driv og vilje, gode egenskaper for sporarbeid (både ferskspor/jakt og ettersøk/menneskespor), samt veldig rolige, trivelige og glade. Jeg gleder meg veldig til dette kullet, og håper på at de blir omtrent som Dodorikullet mentalt, men med ennå mer mot. Som valper er dette det roligste, høfligste og mest sjarmerende kullet jeg har hatt, til å være seks valper merkes de knapt. Disse valpene logrer hele tiden! Ved to års alder vet jeg at dette er et av de herligste kullene jeg har hatt, med noen fantastiske personligheter, snille, vennlige, fantastiske med barn og med mye nysgjerrighet og åpenhet. Dessverre ikke de røntgenresultatene jeg håpet på, men ellers er de friske og sunne hunder. Den tispa vi beholdt har vist seg å være en bombesikker hund, uredd, modig og nysgjerrig. Hun gjorde en kanon mentalbeskrivelse og vi håper at hun vil gi oss denne mentaliteten videre i avlsarbeidet!

Insinyakullet:

Det var ikke lett å finne en hund som har samme kvalitetene som faren til Garambakullet. Iza har så mange enestående egenskaper jeg nødig vil miste så valget av hannhund her var vanskelig. Den hannen vi endte opp med har gjort en veldig god MH og jeg har hørt mye positivt om han, men aldri sett han tidligere. Heldigvis innfridde han på alle områder! Han er passe i størrelse og bygning, med eksteriøre detaljer som matcher Izas veldig godt. Han er en meget åpen og leken hund med en herlig, frimodig personlighet, men også veldig rolig og avbalansert og veldig høflig både med mennesker og hunder. Her tror jeg det blir nysgjerrighet kombinert med en sterk trygghet, og veldig gode egenskaper for sporarbeid. Mye lek, og arbeidsvilje. Som valper er dette nær det beste kullet jeg har hatt mentalt, like trygge, selvsikre og ekstremt nysgjerrige som Amboselikullet ;-D Jeg kunne ikke vært mer fornøyd, og håper og tror at de kommer til å bli ganske nære mitt ideal for rasen som store også. Der Hwangekullet er rolige er disse livlige og der Hwangekullet er høflige er disse frekke! To så ulike kull, men samtidig så veldig flotte begge to, det beste fra sine mødre og fedre ;-) Med fasit i hånd etter to MH'er kan man se det jeg så på de som valper - særlig Isimo er jo bare en lykkepille av en ridgeback. Det er ikke så mye mer sosialitet man skulle hatt før han bikket over mot Labrador ;-) Heldigvis vet vi at ureddheten gjør at han ser ut til å være bare glad og leken - men han har balansert vaktinstinkt og hans interesse i folk avtar etter den første hilsingen. Så han er ridgeback han også! Generelt er de ekstremt trygge og uredde, og balanserte i reaksjoner og avgjørelser. Imarika er vanvittig glad i valper, og vil veldig gjerne leke, med de av Jozanikullet som var igjen her. Jeg er vanvittig fornøyd med Insinyavalpene. Et kanonkull mentalt! I tillegg har de alle perfekte hofter og albuer, så vi har meget godt avlsmateriale etter vår herlige leverfrøken Iza ;-)

Jozanikullet:

Når Hija gjorde sin mentalbeskrivelse (BPH) ikke bare overrasket hun oss positivt - men hun gjorde sterkt inntrykk på både testleder og beskriver! Hun er en hund som har de sjeldne kvalitetene at hun både er uredd (blir sjelden redd for noe), modig (om hun blir redd står hun fremdeles for trusselen) og hun er så nysgjerrig at hun er borte og sjekker før hendelsen er ferdig. Derfor var det veldig viktig for meg å finne en hannhund som kunne matche det meste av disse kvalitetene, han måtte ha linjer som ikke var beslektet med hennes, han burde helst være av mindre størrelse da Hijas mamma, pappa og kullsøsken er av det større slaget. Hadde han i tillegg eksteriøre kvaliteter som kunne balansere hennes hadde han jo vært perfekt. Nå er det ikke ofte man skyter gullfuglen, men Otto viste seg faktisk å være en match på alle områder, det var nesten ikke til å tro! Jeg har veldig stor tro på dette kullet og krysser fingrene kjempehardt for at de får de beste egenskapene fra begge sine foreldre. Så langt ser de fleste ut til å være veldig nysgjerrige, de kan ikke være ute i hagen uten å gå over til naboene i en alder av under 8 uker og det er ikke så ofte jeg sliter med det. Flesteparten har fått Ottos fine kryss og overlinje ser det ut til, og de har kraftig beinstamme og ser ut til å bli middelstore generelt. De har utrolig vakre hoder, alle har perfekte, lange og flotte ridger og de får fine farger. Jeg er kjempefornøyd! Etter halvannet år har de begynt å bli voksne, og det er jevnt over et veldig lykkelig kull, de er glade og trygge. De er så smått begynt å bli røntget, og har satt seg litt i både kropp og sinn.

Kafuekullet:

I skrivende stund er de ennå bare på fosterstadiet, men iom at jeg her har kombinert mine to favoritthunder mentalt, så er det verdt å skrive noen linjer om dem allerede. Jeg hadde jo en annen hann i tankene til Dhamiras siste kull, en flott svenske med meget gode MH-resultater. Nå ble timingen slik at det ikke ble praktisk mulig å gjennomføre, og jeg sto og var veldig i villrede om hva jeg skulle gjøre. Dette var siste sjanse for å ha et kull i forhold til alderen hennes følte jeg, men jeg ville på ingen måte bare ha et kull - en hannhund til min favorittispe MÅTTE ha det perfekte gemyttet. Den gang Isimo gjorde sin MH sa jeg at dette ville jo vært den perfekte kandidat til Dhamira - hadde det ikke vært for innavlsprosenten på ca 3,5% i en sånn kombinasjon, som jeg jo strever etter å holde så nære 0% som mulig. Men etter å ha finkjemmet utvalget av avlshanner med de rette helsemessige kvalifikasjonene så var det Isimo som toppet tronen i forhold til mentalitet. Og da var egentlig valget gitt - når både helse og gemytt er på plass så kan jeg leve med noen få prosent slektskap. Det er jo langt unna kusine x fetter parring som er lov selv i menneskeverden (som gir 6,25% slektskap), så i dette kullet får kjepphester være kjepphester. Jeg vet at disse valpene vil bli utrolige med barn, hester og andre dyr - de leser kroppsspråk raskere enn noen andre og har en toleranse og tillit som er uovertruffen. Samtidig får jeg håpe at de kombinerer Dhamiras følsomme væremåte med Isimos ureddhet og mot på den beste måten! Status etter ett år er et nokså variert kull til tross for liten kullstørrelse. To nokså store, to ganske små, veldig ulike personligheter. De er overhodet ikke redd for store dyr - Kala har samme tilnærming til Evita som moren hennes hadde. Kito går rett inn til kuer på beite, uten å nøle (og uten å høre på mor som roper på utsiden ;)) og både Kamili og Kianga viser samme innstilling - ingen dyr er farlige!

Liuwakullet:

Da Tia fikk løpetid sto valget mellom to hannhunder, Insinya Isimo og Amboseli Anansi. På grunn av Anansis høye alder (nesten 12 år ved parringstidspunktet) og det at han hadde parret BB sommeren før uten at det ble noen valper gjorde at vi valgte å kjøre en dobbelinseminering med begge hannene og genteste for farskap i ettertid. Merkelig nok viste det seg at Anansi var far til alle 12 valpene! Tia ble kjøpt inn fra Ridgerules kennel på bakgrunn av hennes stamtavle, der finnes hunder både jeg og andre har beundret og brukt i avl på grunn av deres fantastiske gemytt. Tia hadde en utstråling allerede på valpebildene som gjorde at jeg falt pladask for denne hunden, og selv om hun bestemte selv at hun heller ville bo hos Hijas eier enn hos meg så er det noe virkelig spesielt med denne hunden (jeg bærer ingen nag til henne, hun er ikke den eneste som vil bo hos Hijas eier ;-)). I Liuwa-kullet ble det født hele 12 valper, men en døde etter kort tid (hun var også død/uten livstegn ved fødsel). I dette kullet var det mange valper med sterke trekk fra mitt A-kull, og Lengo og Lazima som bor igjen her har mange av Tamios karaktertrekk begge to. Liuwavalpene er lettlærte og kvikke, mange ble ekstremt fort stuerene, de er stjernene på valpekursene og jeg håper de får det beste fra sine foreldre og forfedre alle sammen! Status etter 6 mnd er at dette er antakelig de mest lærevillige valpene jeg har laget, de ser ut til å ha fått akkurat det jeg ville ha fra mor og far både mentalt og eksteriørt. Jeg er kjempefornøyd, og veldig glad for at valpekjøperene har fått det jeg estimerte at de ville få!

Mayumbakullet:

Før Liuwakullet ble født sto vi og lurte på om vi skulle parre Ijaba for første gang. Ijaba er født i det mentalt supersterke Insinyakullet, der alle søsknene har gjort kanon mentalbeskrivelser. De har knapt redsler i livet, og så mye lek og nysgjerrighet at de kan overvinne hva som helst av påkjenninger. For å bevare disse gode egenskapene måtte det være en sterk hannhund, uten noen store mentale svakheter, da man ikke ønsker å gå et skritt tilbake igjen etter så stort fremskritt som Insiyakullet var i forhold til mitt avlsmål. Utah var derfor plukket på bakgrunn av hans enormt bra mentaltest og mentalitet, og passet også veldig bra eksteriørt med feminine, lille Ijaba da han selv er av den større modellen. Kombinasjonen var således ganske gitt, og siden Utah ikke ble noe yngre med tiden han heller (ref Liuwakullet), og Tia ikke så ut til å bære så mange valper (haha, der lurte hun oss godt!!) bestemte vi oss for å gå igang med prosessen med å få Ijaba ned fra Bergen til Østlandet for parring midt i romjulstider. Heldigvis gjorde vi det, for maken til valper! De har nysgjerrighet til tusen, blunker ikke av en utfordring og er noen supersøte, gode små logrende lykkepiller alle sammen <3 Like uredde for lyd og verktøy som sin mormor Iza - hun sto med Garambakullet oppi Bjørn mens han brukte vinkelsliper... Disse valpene vil også gjerne være med på alt av bråkete håndtverkerarbeid :D

Nyangakullet:

BB kjøpte jeg inn fra en annen oppdretter, fordi hun hadde en hel masse hunder i stamtavlen som jeg kjente godt og som var hunder som var kjent for sitt utrolig gode gemytt. Hun var tiltenkt å benyttes med Dodori Dodoa Donjuan, dersom hun vokste opp til en hund som var en god match til han mentalt, fysisk og helsemessig. Donjuan har vist seg å ikke være fertil, og vi måtte derfor forsøke andre muligheter. Hans bror Dume var en hund jeg hadde fryst ned sperma fra for å kunne lage min drømmehund senere, men det viste seg at det ble litt før enn planlagt da BB løper en gang i året og det derfor ikke er så mange muligheter med henne. Eksteriørt er de en drømmekombinasjon. De ikke bare er av samme gode type, de har også veldig gode kvaliteter og veldig få feil. BB har bare en håndfull utstillinger bak seg, men har to cert og mangler ett fra å bli champion. Dume har aldri vært stilt, men han ble solgt som den mest lovende valpen i kullet og med en avtale om at han egentlig skulle brukes til utstilling av de nye eierene. Dessverre var det ikke slik det ble, men han hadde alle forutsetninger for å kunne hatt en meget god utstillingskarriere. Når det gjelder det mentale er BB av en mer energisk og happy hund, Dume var mer cool og avbalansert. BB har gjort en suveren mentalbeskrivelse der hun hadde lynraske avreaksjoner og veldig lite frykt, kombinert med stor grad av nysgjerrighet. Dume var en meget uredd type, som sjelden reagerte på noe som helst. Han var roen selv rundt andre hunder, sinte hannhunder bare vendte han siden til og var bare en stoisk rolig fyr.

Omokullet:

Da Kafuekullet ble født, beholdt jeg to av tispene hjemme. Men så fikk moren en kreftsvulst, min absolutte favoritthund, og for å få mest mulig ut av tiden med henne ble Kamili satt ut på fôr. Senere flyttet også søsteren Kala til sin sjelevenn, og jeg ble sittende uten hund fra denne linjen hjemme da tiden kom for å ta farvel med Dhamira. Kamili har hele tiden vært veldig lik sin far Isimo. Meget lykkelig, uredd og nysgjerrig. Hun fikk dessverre løpetid når hun skulle ta sin mentaltest, men søsteren Kala viste at intensjonen jeg hadde hatt med dette kullet så absolutt var oppfylt. Da Kamilis løpetider viste seg å komme slik at også neste løpetid ville kollidere med en MH, valgte jeg å parre henne isteden. Som en match til denne supersøte og feminine tispa, fant jeg en hannhund med linjer jeg har benyttet tidligere, og som dessverre ikke har gått videre i avl her. Juliagårdens Tristan er sønn av Masithelas Einherjer Fåvne, far vi vårt Bwindikull, der gode Bintiye er født. De egenskapene som dukket opp i det kullet kjennetegner avkommene til Fåvne sterkt - milde, snille, gode, tillitsfulle hunder. Tristan inget unntak; han lot en totalt fremmed dame settte seg inn bak i hans bil og ta fire kinnsvaberprøver av han i løpet av de første tre minuttene vi kjente hverandre, uten en eneste negativ reaksjon. Vi falt pladask! Han er snill med andre hunder, med barn, tillitsfull og åpen i personligheten, akkurat de samme egenskapene som gjør Kamili til den superhunden hun er. Valget var ikke vanskelig, og det mest negative med parringen var at den kun resulterte i tre valper. Men vi får satse på at de tre bringer arven etter Dhamira og Fåvne videre!